Action figures
Artist talk Zierle & Carter. Photo: Kobie Nel
- noen refleksjoner under og rett etter PAO Festival 2016, Deichmanske Bibliotek, Grünerløkka, Oslo, 11-13 november, 2016
Tekst av Tommy Olsson.
1) La meg ta det mest innlysende helt først; Performance er et spørsmål om bevegelse. Det begynner der - men tid og rom kan skifte, og gjør det også. I hvor høy grad denne bevegelsen har satt seg i utøverne av denne ekstremsporten, og blitt en del av fysionomien (det er jo det som skjer) - så her mot slutten av 2016 - kan man få et aldri så lite hint om bare gjennom å lese programmet. PAO er, selvfølgelig, en internasjonal affære. Så internasjonal er den, at samtlige som deltar i denne sammenhengen har minst to nasjonalitetsforkortelser i parentes etter navnet sitt, og et par av de har tre. Vi er med dette på et punkt der ikke bare selve møtestedet, eller samlingen, er internasjonal, men der det internasjonale også befinner seg på et individuelt nivå, og det kollektive gravitasjonspunktet - i dette tilfellet; performance - har akselerert til noe i nærheten av et eget samfunn, en global stamme, med et eget språk. Så, la meg ta det nest mest innlysende i den forbindelse; performance handlet også fra første stund om språk. Det var det bevegelsene gikk ut på. Det er fortsatt det bevegelsene går ut på. Og bevegelser tar deg steder - hvor mange performancekunstnere har per i dag fast adresse i det landet de ble født? Og i forlengelsen av det jeg her skriver; kan vi forestille oss en fremtid der "Performance" i noen tilfeller kan erstatte nasjonaliteten i et pass som likeverdig størrelse? Og hvis vi nå åpner for den muligheten...
2) Performance er selvsagt mange ting, og unndrar seg generelle forklaringsmodeller når folk flest spør hva det dreier seg om, til trass for at de ikke egentlig vil vite - men det er også det sted en billedkunstner går med sitt arbeid så snart det blir nødvendig å tenke utenfor boksen og foreta noen drastiske grep. Fordi det ikke finnes noe mer drastisk enn performance. Praksisen er per def på linje med å kaste seg ut av vinduet uten å være sikker på hvilken etasje man befinner seg, og uten å ane hvor hardt man vil slå seg. Men man vil sannsynligvis slå seg. Såpass kan man egentlig regne med. For noen av oss ligger det livsavgjørende erfaringer der og venter. For andre forblir det utenkelig. Og atter noen forsvinner på åpent hav og kommer aldri noensinne mer hjem.
Tekst av Tommy Olsson.
1) La meg ta det mest innlysende helt først; Performance er et spørsmål om bevegelse. Det begynner der - men tid og rom kan skifte, og gjør det også. I hvor høy grad denne bevegelsen har satt seg i utøverne av denne ekstremsporten, og blitt en del av fysionomien (det er jo det som skjer) - så her mot slutten av 2016 - kan man få et aldri så lite hint om bare gjennom å lese programmet. PAO er, selvfølgelig, en internasjonal affære. Så internasjonal er den, at samtlige som deltar i denne sammenhengen har minst to nasjonalitetsforkortelser i parentes etter navnet sitt, og et par av de har tre. Vi er med dette på et punkt der ikke bare selve møtestedet, eller samlingen, er internasjonal, men der det internasjonale også befinner seg på et individuelt nivå, og det kollektive gravitasjonspunktet - i dette tilfellet; performance - har akselerert til noe i nærheten av et eget samfunn, en global stamme, med et eget språk. Så, la meg ta det nest mest innlysende i den forbindelse; performance handlet også fra første stund om språk. Det var det bevegelsene gikk ut på. Det er fortsatt det bevegelsene går ut på. Og bevegelser tar deg steder - hvor mange performancekunstnere har per i dag fast adresse i det landet de ble født? Og i forlengelsen av det jeg her skriver; kan vi forestille oss en fremtid der "Performance" i noen tilfeller kan erstatte nasjonaliteten i et pass som likeverdig størrelse? Og hvis vi nå åpner for den muligheten...
2) Performance er selvsagt mange ting, og unndrar seg generelle forklaringsmodeller når folk flest spør hva det dreier seg om, til trass for at de ikke egentlig vil vite - men det er også det sted en billedkunstner går med sitt arbeid så snart det blir nødvendig å tenke utenfor boksen og foreta noen drastiske grep. Fordi det ikke finnes noe mer drastisk enn performance. Praksisen er per def på linje med å kaste seg ut av vinduet uten å være sikker på hvilken etasje man befinner seg, og uten å ane hvor hardt man vil slå seg. Men man vil sannsynligvis slå seg. Såpass kan man egentlig regne med. For noen av oss ligger det livsavgjørende erfaringer der og venter. For andre forblir det utenkelig. Og atter noen forsvinner på åpent hav og kommer aldri noensinne mer hjem.
Performance by Vivian Chinasa Ezugha. Photo: Kobie Nel
Performance by Tania Garcia. Photo: Kobie Nel
3) Så lenge jeg drev med dette selv, under noen intense år i andre halvdel av 1990-tallet, dro jeg ofte spøken om at det finnes to distinkte schools of thought her; Den ene er å bevege seg i slow motion fra ene enden av rommet til den andre, helt kledd i hvite trikåer, foran et alt mer utålmodig publikum, som har begynt å hate at man utsetter de for dette, men som lydig venter det ut - opp til et punkt. Den andre er å rulle seg naken i knust glass og kattemat, før man løper inn i en vegg og skriker for sine lungers fulle kraft, og hvis man fortsatt orker kan man avslutte med å kaste bøtter med bæsj på publikum. Jeg tilhørte avgjort den sist nevnte kategorien, selv om jeg var ganske grei med publikum, men endte i løpet av min progresjon opp med å bare stå og lese dikt. Og der bikket det helt over i noe annet og jeg endte opp som kritiker i en avis - sånn kan det gå. Og sånn går det ofte, skal dere vite - de aller fleste performancekunstnere skriver. Selv om de ikke gjør det er de likevel å forstå som skrivende mennesker - fordi det faktisk er et språk dette handler om. Et språk som hele tiden må omformuleres og ergo blir umulig å noensinne beherske helt og fullt. Per i dag er vi da også ganske langt unna de to kategoriene jeg noe hardkokt presenterte som de to hovedsakelige strategiene her. Min spøk er faktisk fryktelig utdatert. Det betyr ikke at forhistorien ikke er tilstede; de aller fleste som driver på i dette landskapet er langt over middels historiebevisste, og noen suger all sin næring derfra, selv om visjonene befinner seg milliarder av år framover. Men det er nesten for en naturlov å regne. Det må trekkes veksler på historien, og det må videre ut i ukjent landskap.
4) Når jeg innledningsvis nevner det internasjonale og globale som noe felles, noe som utgjør et paradoks innenfor et paradoks i det at det mer eller mindre bevisst faktisk utgjør selve møtepunktet, der alt erfaringsmateriale fører til krysspollinering - og overhodet ikke er et sted men en myriade av motstridende agendaer spredt utover planeten - er det fordi det jo har holdt på en stund før det kom frem til Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i november 2016. Det finnes to distinkte fortellinger om performance; Den ene handler om 1900-tallet. Den andre begynner på 1900-tallet. Du merker det i det som finner sted, at det geografiske utgangspunktet; Russland, Nigeria, Iran, blir - ikke helt, men litt - irrelevant i det øyeblikket kunstneren beveger seg og setter opp ny base; Finland, Storbritannia, Norge. Fordi bevegelsen er selve mediet, med sikte på språket, og overhodet ikke permanent. De geografiske punktene blir noe på linje med kunstnermateriale, eller special effects. Når som helst kan kunstneren reise seg opp og gjøre enda en, ofte drastisk, forflyttelse. Ja, det er nesten helt garantert at det vil skje før eller siden. Stabilitet er selve antitesen her, og performance er en heller usikker ting å drive med. Alt det der som ikke komfortabelt kan sorteres inn under teater, musikk, poesi eller billedkunst pleier å ende opp under denne definisjonen, og det gjør noe med en utøver over tid. Det er de rastløses tilfluktssted, men det er altså ikke et sted. Det er en tilflukt til 100%.
4) Når jeg innledningsvis nevner det internasjonale og globale som noe felles, noe som utgjør et paradoks innenfor et paradoks i det at det mer eller mindre bevisst faktisk utgjør selve møtepunktet, der alt erfaringsmateriale fører til krysspollinering - og overhodet ikke er et sted men en myriade av motstridende agendaer spredt utover planeten - er det fordi det jo har holdt på en stund før det kom frem til Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i november 2016. Det finnes to distinkte fortellinger om performance; Den ene handler om 1900-tallet. Den andre begynner på 1900-tallet. Du merker det i det som finner sted, at det geografiske utgangspunktet; Russland, Nigeria, Iran, blir - ikke helt, men litt - irrelevant i det øyeblikket kunstneren beveger seg og setter opp ny base; Finland, Storbritannia, Norge. Fordi bevegelsen er selve mediet, med sikte på språket, og overhodet ikke permanent. De geografiske punktene blir noe på linje med kunstnermateriale, eller special effects. Når som helst kan kunstneren reise seg opp og gjøre enda en, ofte drastisk, forflyttelse. Ja, det er nesten helt garantert at det vil skje før eller siden. Stabilitet er selve antitesen her, og performance er en heller usikker ting å drive med. Alt det der som ikke komfortabelt kan sorteres inn under teater, musikk, poesi eller billedkunst pleier å ende opp under denne definisjonen, og det gjør noe med en utøver over tid. Det er de rastløses tilfluktssted, men det er altså ikke et sted. Det er en tilflukt til 100%.
Performance by Anges BTffn. Photo: Kobie Nel
5) Det som etterhvert synker inn under disse dagene er da også i hvor høy grad bevegelsen understrekes, enten den blir tematisert, eller faktisk foretar en reell forflyttelse der publikum manøvreres ut og inn av lokalene underveis. Gjentatte ganger starter en performance på punkt A, men slutter på punkt B. Gjentatte ganger trekkes publikum inn som aktiv part, noen ganger som den hovedsakelige aktive parten. Et arbeid strekker seg ut såpass over tid at det blir noe man forholder seg til i pausene, mellom de andre, og enda et involverer en mengde utøvere i bevegelse mellom bibliotekets alle rom, som en stri elv av fortellinger på fremmede språk og tvangsmessige gjentagelser. Typisk nok, i det festivalen skal starte med en serie presentasjoner, er jo at selv disse presentasjonene langt på vei krysser over i det performative. Så til de grader at spennvidden blir liggende mellom den pedagogiske forklaringen av metoden, og det vagt truende ikke-verbale. Også her blir ikke sjelden publikum dratt inn i prosessen, enten ved å hjelpe kunstneren til å lese opp dennes statement, eller ved å svare på direkte spørsmål. De samme trådene som løper gjennom arbeidene ellers er å finne i presentasjonene - der er jo teknisk sett i grunn fint lite som skiller presentasjonen av en performance fra en performance allerede i utgangspunktet, men man kan ane en bevisst ekskursjon foregå inn i denne skrøpelige konvensjonen for å gni det inn i hvor høy grad fiksjonen har sivet inn i de aller fleste sosiale situasjoner. Vi var aldri her, egentlig.
6) Innenfor det intense tidsrommet mars 2005 - mars 2006 rakk jeg bland mye annet med å undervise og lede to performance workshops. Den første på det som den gang het Kunst og håndverksskolen, institutt for form og farge, i Oslo. Den andre på Nordland Kunst og Filmfagskole i Kabelvåg. Den første ble foretatt med det mål om å utgå fra performance som en teoretisk plattform, der sluttresultatet ikke nødvendigvis måtte ende opp i en faktisk live-situasjon (selv om det heller ikke var utelukket). Den andre utgikk fra ti dogmer der den første var at det måtte ende opp som en faktisk performance. I ettertid har jeg ofte ligget våken om nettene på grunn av disse kursene - dels fordi det har gått så lang tid at jeg ikke helt får kontakt med den fyren som var meg, dels fordi det virvlet opp så mye kosmisk støy av det at det tar tid å bearbeide det. Men jeg nevner det her og nå fordi der er et par ting - og jeg liker å tenke på de som universelle ting, som mer har sin rot i intuisjon heller enn en kalkulert plan - som setter ting litt i kontekst, og hjelper med å opprettholde illusjonen av at tid er noe som beveger seg (Jeg kanskje skal la det stå åpent hvorvidt det faktisk er en illusjon - jeg mener, hva vet vel jeg?). La meg ta et par eksempler;
I Oslo, der det altså endte med at de aller fleste presenterte sitt arbeid i et mer fiksert format - oftest video, men også tekst - sto det aller meste i dialog med mediets forhistorie, men hadde få innbyrdes møtepunkter. I Kabelvåg, som var underkastet et mer rigid regime, sto øyeblikkets adrenalinrush mer i sentrum, og de forskjellige resultatene virket både å komme fra samme sted og å trekke i samme retning. I Oslo hadde en student smurt seg inn i sjokolade foran videokameraet og begynt å slikke den av seg selv, men gitt opp underveis fordi det ble for kvalmende, og jeg tenkte - og tenker fortsatt - at der ligger den virkelige avstanden til 1960-tallets aksjoner og 1970-tallets utholdenhetsprøver; 30 år tidligere ville kunstneren til enhver pris ha slikket i seg all denne sjokoladen, og hvis vedkommende kastet opp underveis ville også dette blitt slikket opp i konsekvensens navn. Men fem år inn på andre siden av tusenårsskiftet er denne konsekvenstenkingen som blåst vekk; "Dette var ekkelt, dette gidder jeg ikke". Og da hadde det bare gått syv år siden en venninne av meg drakk en flaske Tabasco under en seanse i Amsterdam - og det var slett ikke uviktig for henne å få i seg hele flasken. Nå vil jeg ikke med dette på noen måte insinuere at denne studenten var lat - tvert i mot, det var en særdeles engasjert student, og hun oppfattet heller ikke dette som et mislykket forsøk. Det var bare ikke nødvendig å utsette seg for det - når alt kom til alt var det at kroppen var smurt inn i sjokolade det hovedsakelige poenget. Et år senere i Kabelvåg ville en kvinnelig student utgå fra sin erfaring med å ha fått strålebehandling for kreft i en alder av 14, og hva det ville si å miste alt håret som jente i begynnelsen av puberteten - et nokså intenst sted å gå tilbake til, og jeg måtte minne hun på at dette kun var et to uker langt kurs og at det slett ikke var nødvendig å barbere hodet hvis hun nå ikke hadde flere grunner til det. I begge disse tilfeller - og jeg kan saktens plukke og velge bland flere, men jeg valgte disse nå - ante jeg at et reelt skifte hadde funnet sted i hvordan ting faktisk foregår. Ikke sånn at førstehånds fysisk erfaring på noen måte er ute av bildet - jeg kjenner tross alt folk som henger i svære kroker festet gjennom sitt bare skinn og spreller på fritiden, og min egen kropp oppviser saktens en god del spor fra 1990-tallets forskjellige påfunn, som bare har fått eskalere siden da - men i den fortellingen om performance som fortsatt pågår er alt dette per i dag underkastet individets personlige administrasjon av indre resurser; Er det nødvendig? Hvis det er nødvendig, kan man saktens gå langt, men i det at det narrative kan se ut til å ha blitt et dominerende trekk, er også formen blitt et kontinuerlig angrep på sitt eget narrativ. Det fysiske i performance er mer sjelden et spørsmål om å gå til det ekstreme, siden den implisitte kritikken i praksisen - det er fortsatt ikke noe du kan kjøpe, eller en gang helt huske ordentlig - har funnet seg andre veier under den institusjonelle overflaten. Det betyr overhodet ikke at det ikke fortsatt kan være skummelt for både publikum og utøver - det ligger i sakens natur, vi driver tross alt med det ukjente her.
6) Innenfor det intense tidsrommet mars 2005 - mars 2006 rakk jeg bland mye annet med å undervise og lede to performance workshops. Den første på det som den gang het Kunst og håndverksskolen, institutt for form og farge, i Oslo. Den andre på Nordland Kunst og Filmfagskole i Kabelvåg. Den første ble foretatt med det mål om å utgå fra performance som en teoretisk plattform, der sluttresultatet ikke nødvendigvis måtte ende opp i en faktisk live-situasjon (selv om det heller ikke var utelukket). Den andre utgikk fra ti dogmer der den første var at det måtte ende opp som en faktisk performance. I ettertid har jeg ofte ligget våken om nettene på grunn av disse kursene - dels fordi det har gått så lang tid at jeg ikke helt får kontakt med den fyren som var meg, dels fordi det virvlet opp så mye kosmisk støy av det at det tar tid å bearbeide det. Men jeg nevner det her og nå fordi der er et par ting - og jeg liker å tenke på de som universelle ting, som mer har sin rot i intuisjon heller enn en kalkulert plan - som setter ting litt i kontekst, og hjelper med å opprettholde illusjonen av at tid er noe som beveger seg (Jeg kanskje skal la det stå åpent hvorvidt det faktisk er en illusjon - jeg mener, hva vet vel jeg?). La meg ta et par eksempler;
I Oslo, der det altså endte med at de aller fleste presenterte sitt arbeid i et mer fiksert format - oftest video, men også tekst - sto det aller meste i dialog med mediets forhistorie, men hadde få innbyrdes møtepunkter. I Kabelvåg, som var underkastet et mer rigid regime, sto øyeblikkets adrenalinrush mer i sentrum, og de forskjellige resultatene virket både å komme fra samme sted og å trekke i samme retning. I Oslo hadde en student smurt seg inn i sjokolade foran videokameraet og begynt å slikke den av seg selv, men gitt opp underveis fordi det ble for kvalmende, og jeg tenkte - og tenker fortsatt - at der ligger den virkelige avstanden til 1960-tallets aksjoner og 1970-tallets utholdenhetsprøver; 30 år tidligere ville kunstneren til enhver pris ha slikket i seg all denne sjokoladen, og hvis vedkommende kastet opp underveis ville også dette blitt slikket opp i konsekvensens navn. Men fem år inn på andre siden av tusenårsskiftet er denne konsekvenstenkingen som blåst vekk; "Dette var ekkelt, dette gidder jeg ikke". Og da hadde det bare gått syv år siden en venninne av meg drakk en flaske Tabasco under en seanse i Amsterdam - og det var slett ikke uviktig for henne å få i seg hele flasken. Nå vil jeg ikke med dette på noen måte insinuere at denne studenten var lat - tvert i mot, det var en særdeles engasjert student, og hun oppfattet heller ikke dette som et mislykket forsøk. Det var bare ikke nødvendig å utsette seg for det - når alt kom til alt var det at kroppen var smurt inn i sjokolade det hovedsakelige poenget. Et år senere i Kabelvåg ville en kvinnelig student utgå fra sin erfaring med å ha fått strålebehandling for kreft i en alder av 14, og hva det ville si å miste alt håret som jente i begynnelsen av puberteten - et nokså intenst sted å gå tilbake til, og jeg måtte minne hun på at dette kun var et to uker langt kurs og at det slett ikke var nødvendig å barbere hodet hvis hun nå ikke hadde flere grunner til det. I begge disse tilfeller - og jeg kan saktens plukke og velge bland flere, men jeg valgte disse nå - ante jeg at et reelt skifte hadde funnet sted i hvordan ting faktisk foregår. Ikke sånn at førstehånds fysisk erfaring på noen måte er ute av bildet - jeg kjenner tross alt folk som henger i svære kroker festet gjennom sitt bare skinn og spreller på fritiden, og min egen kropp oppviser saktens en god del spor fra 1990-tallets forskjellige påfunn, som bare har fått eskalere siden da - men i den fortellingen om performance som fortsatt pågår er alt dette per i dag underkastet individets personlige administrasjon av indre resurser; Er det nødvendig? Hvis det er nødvendig, kan man saktens gå langt, men i det at det narrative kan se ut til å ha blitt et dominerende trekk, er også formen blitt et kontinuerlig angrep på sitt eget narrativ. Det fysiske i performance er mer sjelden et spørsmål om å gå til det ekstreme, siden den implisitte kritikken i praksisen - det er fortsatt ikke noe du kan kjøpe, eller en gang helt huske ordentlig - har funnet seg andre veier under den institusjonelle overflaten. Det betyr overhodet ikke at det ikke fortsatt kan være skummelt for både publikum og utøver - det ligger i sakens natur, vi driver tross alt med det ukjente her.
Performance by Olga Prokhorova. Photo: Kobie Nel
Performance by Yingmei Duan. Photo: Kobie Nel
7) For å ta noen konkrete eksempler fra PAO Festival 2016; Når Olga Prokhorova leder publikum fra A til B, er det også fra bibliotekets varme komfort og ut i Oslo i november. Når hun vel der stripper ned til nesten naken - truse og sko - og gir seg inn i nærkamp med et buskas, er det det nærmeste vi kommer denne sovende fakirtradisjonen i løpet av disse dagene. Det er også det nærmeste vi kommer klisjébildet av den nakne performancekunstneren - noe hun selvsagt er helt klar over. Men det er helt underkastet det narrative. Hun forteller sin historie grundig før handlingene helt tar over, og underbygger en logikk som kollapser underveis. Til trass for at det holder på lenge nok til å gjøre hun godt forkjølet handler det ikke i første, eller ens andre, rekke om den direkte opplevelsen av kulde, eller eksponering. Det er for så vidt en erfaring, men den adresserer en helt annen erfaring. Eller; Når Yingmei Duan iscenesetter seg selv, både under presentasjonen og i sin performance - som for øvrig og er basert i publikums bevegelse, fra A til K, sånn omtrent - som en prepubertal skikkelse med postpubertale drifter, fullstendig vidåpen for livets mysterier, med insisterende stemme og et barns evne til å se hverdagsobjekter som individer, er det så konsekvent at det fremstår som korrekt informasjon. Sant å si er jeg ikke sikker på om det er en iscenesettelse, hun kanskje faktisk er heldig nok til å holde fast ved dette perspektivet på døgnbasis. Men det er kanskje det tydeligste eksemplet på at det performative fort kan gjennomsyre all form for interaktivitet - der var overhodet ingen forskjell mellom presentasjon og aksjon i dette tilfellet. At denne bevegelsen var en del av en mer omfattende manøver - sånn er det jo bestandig, egentlig - fremstår i ettertid som det hovedsakelige.
Jeg tenker på disse to som veldig tydelige eksponenter for tendenser som er tilstede generelt, om enn ikke nødvendigvis like eksplisitt. De forteller noe, verbalt. De legger ned god tid på denne fortellingen. I begge tilfeller handler det i hovedsak om å reise. Og i begge tilfeller flyttes publikum fra den trygge tilskuerplassen og inn i en annen situasjon. Bevegelsen og språket.
8) Performancekunstneren som en skikkelse i rett nedstigende ledd fra medisinmannen og sjamanen er, i hvert fall som tanke, et historisk faktum allerede Kjartan Slettemark var inne på, og som Marina Abramovic utviklet til en slags evne. Dog, det rituelle aspektet ved praksisen kan se ut til å bli tonet ned innenfor kunstinstitusjonen i perioder hvis man ser til historien, bare for å plutselig dukke opp som en seismografisk indikasjon på samfunnsmessig turbulens. Jeg vet ikke hva, og jeg aner ikke hvorfor, men jeg tenderer å se på performance, og dens to historier, som noe like organisk som de som faktisk gjør denne jobben. Og jeg noterer at dette aspektet faktisk er ganske sterkt tilstede i arbeidene til Agnes BTffn, Tania Garcia, Zierle & Carter, men fremfor alt hos Vivian Chinasa Ezugha - som gjør dette helt klart allerede fra begynnelsen med å plassere publikum i en sirkel. Noe som kobler oss alle mer intimt sammen, på et nivå vi kanskje ikke nødvendigvis hadde reflektert over der vi tusler rundt fra den ene performancen til den andre. Noe som også utgjør den lille rest av trygghet og komfort man kan erfare alt ettersom hennes performance går fra vagt truende til noe i nærheten av eksorsisme, og minner en på at det er også dette; en kamp mot det vi ikke nødvendigvis ser.
9) Jeg har forsøkt å etter evne sette dette i kontekst, men merker det likevel sklir unna, slik jeg ofte i det siste er blitt ansatt av en irriterende følelse av å ikke kommunisere på ordentlig når jeg sitter foran skjermen - tekst kan tross alt bare ta deg så langt, og performance begynner gjerne der teksten slutter (selv om det og forekommer at det skjer i omvendt rekkefølge). Men, det er sant som jeg sier - jeg har både kampen mot materien, og antimaterien, på min CV. Selvsagt kan jeg ikke bestemt slå fast hva som motiverer noen annen, og spekulasjoner om hvor det kollektivt bærer hen kan ikke annet enn å basere seg i omstendigheter som fort kan forandre seg. Men jeg har sett slutten på nettene og slikket innsiden av lårene til hun som skal ta meg over floden, etc, etc - jeg vet utmerket godt hva som motiverer meg. Og jeg elsker overraskelser. Jeg er ganske heldig, sånn sett. Siden jeg sluttet med performance har jeg ikke gjort noe annet. Det tar aldri slutt. Men for å gjøre opp status; Det er her det skjer - alt annet blir irrelevant mens det holder på. Ute i den fiktive verden diskuterer de "virkelighet" som et litterært virkemiddel, hvis ikke en egen sjanger. Men altså, noen av oss vet jo, at forskjellen mellom performance og alt det andre - presidentvalg, kriser, konflikter - er at performance er på ordentlig, og fundert i faktiske omstendigheter.
Jeg tenker på disse to som veldig tydelige eksponenter for tendenser som er tilstede generelt, om enn ikke nødvendigvis like eksplisitt. De forteller noe, verbalt. De legger ned god tid på denne fortellingen. I begge tilfeller handler det i hovedsak om å reise. Og i begge tilfeller flyttes publikum fra den trygge tilskuerplassen og inn i en annen situasjon. Bevegelsen og språket.
8) Performancekunstneren som en skikkelse i rett nedstigende ledd fra medisinmannen og sjamanen er, i hvert fall som tanke, et historisk faktum allerede Kjartan Slettemark var inne på, og som Marina Abramovic utviklet til en slags evne. Dog, det rituelle aspektet ved praksisen kan se ut til å bli tonet ned innenfor kunstinstitusjonen i perioder hvis man ser til historien, bare for å plutselig dukke opp som en seismografisk indikasjon på samfunnsmessig turbulens. Jeg vet ikke hva, og jeg aner ikke hvorfor, men jeg tenderer å se på performance, og dens to historier, som noe like organisk som de som faktisk gjør denne jobben. Og jeg noterer at dette aspektet faktisk er ganske sterkt tilstede i arbeidene til Agnes BTffn, Tania Garcia, Zierle & Carter, men fremfor alt hos Vivian Chinasa Ezugha - som gjør dette helt klart allerede fra begynnelsen med å plassere publikum i en sirkel. Noe som kobler oss alle mer intimt sammen, på et nivå vi kanskje ikke nødvendigvis hadde reflektert over der vi tusler rundt fra den ene performancen til den andre. Noe som også utgjør den lille rest av trygghet og komfort man kan erfare alt ettersom hennes performance går fra vagt truende til noe i nærheten av eksorsisme, og minner en på at det er også dette; en kamp mot det vi ikke nødvendigvis ser.
9) Jeg har forsøkt å etter evne sette dette i kontekst, men merker det likevel sklir unna, slik jeg ofte i det siste er blitt ansatt av en irriterende følelse av å ikke kommunisere på ordentlig når jeg sitter foran skjermen - tekst kan tross alt bare ta deg så langt, og performance begynner gjerne der teksten slutter (selv om det og forekommer at det skjer i omvendt rekkefølge). Men, det er sant som jeg sier - jeg har både kampen mot materien, og antimaterien, på min CV. Selvsagt kan jeg ikke bestemt slå fast hva som motiverer noen annen, og spekulasjoner om hvor det kollektivt bærer hen kan ikke annet enn å basere seg i omstendigheter som fort kan forandre seg. Men jeg har sett slutten på nettene og slikket innsiden av lårene til hun som skal ta meg over floden, etc, etc - jeg vet utmerket godt hva som motiverer meg. Og jeg elsker overraskelser. Jeg er ganske heldig, sånn sett. Siden jeg sluttet med performance har jeg ikke gjort noe annet. Det tar aldri slutt. Men for å gjøre opp status; Det er her det skjer - alt annet blir irrelevant mens det holder på. Ute i den fiktive verden diskuterer de "virkelighet" som et litterært virkemiddel, hvis ikke en egen sjanger. Men altså, noen av oss vet jo, at forskjellen mellom performance og alt det andre - presidentvalg, kriser, konflikter - er at performance er på ordentlig, og fundert i faktiske omstendigheter.